ballast

Betongfundamentene står som rester av en gammel drøm, stilt opp i rekker langs elva, som om de fortsatt venter på de skipene som aldri kom. En gang var dette stedet fullt av liv og lyden av havnearbeid,  en fremtid formet av håp om skip som kom. Nå står de der stille, minner om et skipsverft som aldri ble til, snart omgitt av byens nye pulsslag når urbaniseringen brer seg over området.

Mellom fundamentene slynger vegetasjonen seg – en uventet blanding av planter. Ser man godt etter, finner man fremmede arter som har slått rot her, frø fra fjerne kyster som ble med i ballast fra skipene. De minner oss om stedets internasjonale forbindelser.

Det gamle havneområdet, en gang en travel møteplass, har blitt et stille tilfluktssted for naturen, hvor eksotiske planter vokser som levninger fra en annen tid. Området, som snart skal forandres, bærer lag av historier – om vekst, stillhet og endring – en kontrast mellom byspredning og naturens stillferdige blomstring.